• GPS-lokasjon må være påslått (også kalt posisjon, stedstjeneste)
• Still deg inntil informasjonsskiltet
• Posisjonsmarkøren vises som en liten, sort sirkel. Telefonen kan trenge noen minutter på å innhente signalene, ikke trykk på telefonen så lenge som posisjonsmarkøren flytter på seg.
• Dersom posisjonsmarkør og punktet for informasjonsskiltet sammenfaller eller er nærme hverandre, har telefonen god posisjonsnøyaktighet

Ikke alle telefoner har god posisjonsnøyaktighet, og det er lite å gjøre med det. Noen tips:

• Vær i åpent lende slik at telefonen mottar flest mulig satellittsignaler
• Vær tålmodig - det kan ta flere minutter å forbedre nøyaktigheten, spesielt om du sjeldent har GPS-lokasjon påslått.
• Om du opplever at posisjonsmarkøren "hopper" når du går tur, er det fordi telefonen ikke mottar signaler fra tilstrekkelig mange satellitter. Dette vil justere seg så snart signalforholdene bedrer seg.

Om du ikke skulle oppnå god posisjonsnøyaktighet med din telefon, kan du likevel navigere deg fram til de ulike formidlingspostene ved hjelp av kartet  (Statkart) som er meget detaljert og viser:

• stien - stiplet oransje linje
• elva - blå
• broer, platter - mørk brun
• bygg - lys grå
• koter
• annen informasjon

• GPS-lokasjon må være påslått (også kalt posisjon, stedstjeneste)
• Still deg inntil informasjonsskiltet
• Posisjonsmarkøren vises som en liten, sort sirkel. Telefonen kan trenge noen minutter på å innhente signalene, ikke trykk på telefonen så lenge som posisjonsmarkøren flytter på seg.
• Dersom posisjonsmarkør og punktet for informasjonsskiltet sammenfaller eller er nærme hverandre, har telefonen god posisjonsnøyaktighet

Ikke alle telefoner har god posisjonsnøyaktighet, og det er lite å gjøre med det. Noen tips:

• Vær i åpent lende slik at telefonen mottar flest mulig satellittsignaler
• Vær tålmodig - det kan ta flere minutter å forbedre nøyaktigheten, spesielt om du sjeldent har GPS-lokasjon påslått.
• Om du opplever at posisjonsmarkøren "hopper" når du går tur, er det fordi telefonen ikke mottar signaler fra tilstrekkelig mange satellitter. Dette vil justere seg så snart signalforholdene bedrer seg.

Om du ikke skulle oppnå god posisjonsnøyaktighet med din telefon, kan du likevel navigere deg fram til de ulike formidlingspostene ved hjelp av kartet  (Statkart) som er meget detaljert og viser:

• stien - stiplet oransje linje
• elva - blå
• broer, platter - mørk brun
• bygg - lys grå
• koter
• annen informasjon

Velkommen til lærestien mellom Maskinisten og Bodøsjøen!

Om klassen kan dra ut i turløypa er det fint, men oppgaveheftet er laget slik at du kan gjøre oppgavene både på skolen og hjemme. Noen av oppgavene er skriftlige, mens andre er praktiske.

På kartet ser du at vi har gitt de ulike postene nummer som du finner igjen i oppgaveheftet. Det er at det er helt gratis (såfremt du ikke må betale mobildatakostnader).

Vi håper du vil ta deg tid til å lære om byen du vokser opp i og at du blir godt kjent med historien, kulturen og naturen som befinner seg langs turstien, og vi ønsker deg en god digital og lærerik tur!

Deler av bygningen er over trehundre år gammel og har en lang og interessant historie som embetsmannsgård og skippergård. Bygningen er gjennomrestaurert og har bevart mye av det gamle interiøret. 

I august 1816 gjorde Sven Nilsson, ornitolog fra Sverige, et besøk til «Nordlandene». Han bodde på Bodin Prestegård hos Arnoldus Schytte. De ble invitert til middagsselskap hos amtmann Johan Ernst Berg og fru Sara Schytte Berg. Der var de gjester sammen med Christian A. Jakhelln og fru Jakhelln.

Her kan du høre hans beskrivelse av besøket.

Ornitologens stemme er lest inn av:

Jan Ivar Bårtvedt

Musikk:

Andrej Stepanov

Innspilt av:

Solparken Lydstudio ved Sven Tore Larsgård.  

På Bymuseet kan du se utstillingen «Tørrakvariet», som blant annet består av utstoppa fisk. Den ble lagd like etter 2. VK, og er fredet av Riksantikvaren. Det påstås at det er Norges første interaktive utstilling. Du kan trykke på knappene og det lyser i fiskenes øyne. Hos oss kan du også se det storslåtte sølvfunnet som ble gjort like utenfor byen i 1919, det er Nord-Norges største sølvfunn fra vikingetid og ringnåla er den største som er funnet i Skandinavia fra samme periode. Utstillinga «Byen vårres» tar for seg Bodø bys historie fra da stedet het Hundholmen og opp til moderne tid.

I «Storsalen» viser vi ulike temporære utstillinger gjennom året, samt at her er konserter, foredrag og små teateroppføringer. I tillegg får du her treffe berømte og beryktede bodøværinger opp gjennom tidene i vår APPutstilling «Bodøs hall of fame». Vi tar gjerne imot forslag på bodøfolk du mener fortjener en plass her.

Ved å kjøpe billett i åpningstiden får du tilgang til de digitale opplevelser og vår historiske kunnskap. Du vil ha tilgang til innholdet i noen dager etter at du kjøpte billetten, noe som gjør at du også etter museumsbesøket kan fortsette utforske det du måtte finne interessant.

Du bruker egen telefon/nettbrett/pc i utstillingen, samt headset eller ørepropper ved behov. 

Den digitale opplevelses- og historieløypa er nå klar for deg!

I 1902 sto kraftverket i Maskinisten ferdig, og anlegget leverte kun elektrisk kraft til Rønvik Sindssygeasyl; Asylet. Det var et imponerende skue når mørket senket seg og lysbryteren ble slått på. Utenfor sto bodøfolk å så at lyset formelig "veltet ut av vinduene", det skulle enda gå noen år for den jevne borger av Bodø kunne meske seg med herligheten å ha elektrisk lys hjemme.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Eirin Edvardsen, Oscar Berg, Barbro Laxaa, Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Morgenstemning" av Edvard Grieg, innspilt av: Ragnhild Helena Hansen

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Steinar Aas, Nord Universitet

Litteratur/referanser:

• Svein Fygle: Marmor og menneskeskjebner. Rønvik sykehus i det 20. århundre. Bodø 2002
• Per Bjarne Ravnå: Med kraft til utvikling i hundre år. Bodø Energi 1909-2009. Bdoø 2008.
• Stortingsforhandlingane i 1925: Stortingstidende 2149: "Om ekstraord. bev. til de nødvendige installasjoner for elektrisk opvarmning. m.v. av Rønvik asyl m.v."

Sandsvalen er en av de minste fuglene i svalefamilien, og i 2010 ble den kåret til årets fugl i Norge. 

Sandsvalene bygger reir inne i vertikale sandbakker som morenerygger, langs elvebredder eller sandtak hvor gravemaskiner har tatt ut sand, som her i Storlia.

På grunn av menneskelig aktivitet ble sandsvalene til slutt så forstyrret at de valgte å forlate sandtaket. Sandsvalene er dessverre kommet på den norske rødlista under kategorien "nær truet". I verste fall er sandsvala en utdødd fugl i Norge innen 100 år.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org, lydopptak gjort av Jan Wasmuth

Fagtekst utarbeidet av: Jan Wasmuth, Bodø kommune

Litteratur/referanser:

• Birdlife.no
• Gyldendals Store Fugleguide

Et kulturlandskap er et landskap som har blitt påvirket av menneskelig aktivitet (kultur) som slått og beitedyr gjennom lang tids bruk, og hvor vegetasjon er dominert av viltvoksende plantearter - kulturmarksplanter. 

Det er altså samspillet mellom natur og kultur som har formet landskapet og den vegetasjonen vi finner i Norge i dag, men mange kulturmarkplanter er i tilbakegang fordi leveområdene deres forandres og ødelegges når landskapet gror igjen, bygges ned eller det blir dyrket opp.

Av våre 650-700 engplanter regner vi med at halvparten er helt avhengige av disse områdene for å overleve. I 2006 var 35% av våre truede plante- og dyrearter knyttet til kulturlandskap - dette viser hvor viktig det er å opprettholde kulturlandskap for å sikre det biologiske mangfoldet i naturen.

Engene i det norske landskapet er stort sett skapt av slått og beite og for at disse skal opprettholdes må vi fortsette å bruke de på den tradisjonelle måten. Her hvor du står nå beiter det ikke lengre dyr, og for å få en landskapstype som ligner kulturlandskap må gresset slås og krattskog holdes borte slik at bare større trær får stå igjen. Slik slipper lyset gjennom og planter som krever mye lys kan vokse her, blant annet kan du finne områder med blåveis her om våren.

Om du ser på motsatt side av stien vil du se et område hvor dyr beiter gjennom sommersesongen. Her kan en tydelig se at beiting endrer vegetasjon, blant annet er det mindre grad av kratt og buskestengler her og gresset er kort. Du kan også se et område om er inngjerdet inne i beiteområdet, her foregår det hverken hogst, slått eller beiting og det er markante forskjeller i vegetasjon sett opp mot området det er beitet på. 

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Knut Valberg, Bodø kommune og Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Bondens kulturmarksflora for Nord-Norge, Bioforsk Fokus 9(4) 2014
• www.kulturarv.no; Kultur, mat- og fôrressurser. Bolette Bele, Liv S. Nilsen og Ann Norderhaug; Bioforsk Midt-Norge
• www.kulturarv.no; Hvorfor trenger vi kulturlandskapsskjøtsel? Bolette Bele, Ann Norderhaug, Line Rosef; Bioforsk Midt-Norge

Nicolai Christian Friis ble født i 1714 i lille-Fosen, dagens Kristiansund. Han utdannet seg til teolog i København, og ble utnevnt til residerende kapellan i Alstadhaug, hvor Petter Dass hadde hersket noen tiår tidligere. Han hadde ord på seg for å være dyktig i sitt embete, og i 1744 ble han utnevnt til sogneprest til Bodøen. Friis hadde ansvar for de fleste kirkebyggene i Nord-Norge og tilsyn med misjonsvirksomheten i nord. Med så mye arbeid utenom prestegjerningen delegerte han mye av menighetsarbeidet til sine kapellaner.

I 1745 giftet 31-årige Friis seg med enka etter sølvfuten Søren Pedersen Randulff, 52 år gamle Sophia Kolderup. Sophia var enearving til en svær formue som nå kom på den unge prestens hender. Giftermål med stor aldersforskjell var ikke uvanlig på denne tiden, da embedtsmenn måtte gifte seg innen sin stand, således var det ikke mange å velge mellom her i området.

Friis var en bemerkelsesverdig mann, i høy grad et barn av sin tid. Han hadde 1700-tallets «tittelsyke» i rikt monn og i innledningen til hans brev står det sogneprest, qvæstor for den Nordlandske mission og konstitorialasessor. Med tiden kjøpte han seg tittel som biskop for 8.000 riksdaler, en sum han kunne fått 2.000 kyr for på den tiden.

Den gode Friis var nok meget forfengelig og opptatt av egen ære og berømmelse. Folk som ikke viste respekt og underdanighet, la han kjapt for hat. Han har i ettertid blitt kritisert for ikke å være opptatt av sine kirkelige plikter, men heller brukte tid på byggeprosjekter og å styre misjonskassen, og slik kanskje være et hestehode foran det øvrige presteskapet.

Friis kom i et motsetningsforhold til mange kolleger og overordnede, deriblant til biskopen. Hans mange konflikter og egenrådige økonomiske disposisjoner, gjorde at han tapte anseelse i sentralforvaltningen og at han måtte forlate Bodøens prestegjeld i 1771. De siste årene av sitt liv var han prest i Korskirken i Bergen.

I ettertidens lys kan vi telle nesten 40 kirker i Nordlandene som resultat etter Friis sitt virke, han sørget også for opprustning og dekorasjoner i en rekke av amtets kirker, og han engasjerte maleren Ezekiel til å dekorere veggene i prestegården. Maleriene befinner seg i dag i Ludvig Philip-rommet og de kan ta oss tilbake til fordums herskapelig pump og prakt!

Du kan høre mer om prestegården og Ludvig Philip-rommet på de andre punktene som ligger her på kultursenteret.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Replikk: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser:

• Bodin Bygdebok Bind 1 – første del side 237 ff.
• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda side 556 ff (Bodin)
• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda s.624 ff (Prestegården)
• Landbruksskolen, Fra prestegård til kultursenter, Nordland Fylkeskommune, 2015

Den viktige jobben er å være pollinator, altså å sørge for at blomstøv kommer seg fra den ene planten til den andre.

Det er slik at det er flere humlearter som er truet, noe som betyr at det blir færre av dem - det kan du sjekke i Artsdatabanken. Det er stort sett menneskene sin skyld at det blir færre humler blant annet fordi vi sprøyter med gift og kjemikalier, hugger ned krattskog og bygger hus og veier på områder der humla pleier å leve.

Humlene har en spennende livssyklus, og det er bare dronningene som kan overleve fra år til år. Dronninga går i dvale på høsten etter at den har parret seg. Tidlig på våren våkner den opp å begynner å lete etter nektar for å få energi til å bygge humlebol. Den lager seg ei krukke av voks og fyller den med nektar før den føder noen få egg. Disse blir til hunnhumler... du kan lese mer om hva som skjer i illustrasjonen som du finner som vedlegg på denne siden.

Artsdatabanken, Nina og Hageselskapet har sammen laget en flott humleplakat som du kan skrive ut.

Om du har lyst å hjelpe humla med en humlebolig finner du byggeveiledning på siden som du kan laste ned, og om du har lyst på et helt hotell har vi lagt ut tegningen av hotellet også. Det flotte insektshotellet er bygd av Byggmakker Gunvald Johansen i Bodø, og er gitt i gave til Kultur- & Naturvandringen. Om du trenger veiledning angående materialvalg til humlekasser eller insektshotell hjelper de deg gjerne.

La humla suse er en organisasjon som jobber for at det skal være et fokus på humla og den viktige jobben den gjør i naturen, og dermed også for oss mennesker. Gå inn på siden deres, her finner du mye nyttig informasjon!

Insekter er også mat for fugler og for sjøørreten som svømmer i elva like ved insektshotellet. Ta godt vare på insektene og humlene!

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Jan Wasmuth, Bodø kommune

Litteratur/referanser:

• Bollingmo, T. 2010. Blomster og bier = sant. Om økosystemtjenesten pollinering. DN-notat 3-2010. 10 s.
• Gallai, N., Salles, J.-M., Settele, J. og Vaissière, B.E. 2009. Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator. Ecological Economics, 68 (3): 810–821.
• Goulson, D. 2010. Bumblebees: behaviour, ecology and conservation. Oxford University Press. 317 s.
• Mossberg, B. og Cederberg, B. 2012. Humlor i Sverige. 40 humlearter att älska och förundras över. Bonnier Fakta. 191 s.
• Norges Birøkterlag (brosjyre og nettside).
• Totland, Ø., Hovstad, K. A., Ødegaard, F. og Åström, J. 2013. Kunnskapsstatus for insektpollinering i Norge – betydningen av det komplekse samspillet mellom planter og insekter.
• Artsdatabanken, Norge. 74 s.
• Schmitt, U. & Bertsch, A. 1990. Do foraging bumblebees scent-mark food sources and does it matter? Oecologia, 82 (1): 137–144.
• Stout, J. C. & Goulson, D. 2001. The use of conspecific and interspecific scent marks by foraging bumblebees and honeybees. Animal behaviour, 62 (1): 183–189.

Fortellerstemme: Bjarne Brandal

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: Takk til Studentongan barnehage og Mørkevedmarka barnehage for fin fremføring av "Hurra for deg som fyller ditt år!" av Margrete Munthe

Lydeffekter: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser:

• Lenge før byen”, bind 1, Tapir Akademiske Forlag, 2009

• http://kuling.net/artikler/amtmann_heideman_og_gjeldsforordningen_av_1697

I tillegg til buttsnutefrosken finner du spissnutefrosk og den fargerike damfrosken. Froskene tilhører dyregruppen amfibier, og kommer fra det greske ordet amphibios som betyr "liv på begge sider". For frosken lever nemlig et liv på begge sider av vannflaten, -  over og under vannet. 

Frosken går gjennom mange stadier i livssyklusen sin, fra egg, til rumpetroll (larvestadiet) til voksen frosk. Forvandlingen kalles metamorfose.

Frosken parrer seg i vannet og legger eggene der, men lever på land, bortsett fra på vinteren da den går i dvale på bunnen av elver eller vann.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Lars Sæter, Fylkesmannen i Nordland

Litteratur/referanser: 

• Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide) av Dag Dolmen - NTNU Vitenskapsmuseet 2008

Gammelgården på Vågøya ligger i utkanten av Bodøs kanskje beste jordbruksland. Den skriftlige kilden "manntallet" forteller oss at Vågøya kom opp som såkalt husmannsplass en gang etter 1701.

Eksempler på løsfunn herfra er flint fra steinalderen, spinnehjul og vevlodd av kleber, deler av klebergryter og fragmenter av baksteheller. De siste gjenstandstypene forteller oss at det har vært gårdsbosetning og gårdsdrift her i området både i yngre jernalder og tidlig middelalder, fra ca. år 550 etter kristus til utpå 1200-tallet.

Selv om gammelgården her på Vågøya var en husmannsplass, viser kildematerialet «skiftene» at det ikke var så dårlig stelt på gården. Av jorbrukstallene utover 1800-tallet kan vi se at Vågøya var en av de større driftsenhetene i området. I dag er det kun de gamle tuntrærne som er synlige vitner på gårdshusene som en gang sto her.

Gammelgården på Vågøya inngår som en det av formidlingsprosjektet "Fotefar mot nord". Bodø kommunes Fotefar er: «Før Bodø ble by»; Kulturminnene rundt Vågøynes, Bodin prestegård, Bodøgård og Bodøsjøen. For å vite mer om området rundt gammelgården på Vågøya anbefaler vi at du leser på skiltet før du går videre.

På opptaket hører du lyden av en brummer, et gammelt lydinstrument kjent fra sjamanistiske ritualer og sermonier i mange deler av verden. Brummeren fra Tuv er foreløpig den eneste kjente brummeren av stein i Norden, og den ble funnet i 1991 av arkeologene Martinus Hauglid og Hein B Bjerck. Om du vil se den orginale brummeren er den utstilt på Saltstraumen museum

Du kan og lese artikkelen om "Brummeren fra Tuv" skrevet av Hein Bjerck.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Brummeren fra Tuv ved Saltstraumen i Bodø", Hein B Bjerck, 2005

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagteskt utarbeidet av: RuthTove Trang-Liljar, Nordland Fylkeskommune

Litteratur/referanser:

• Turid Følling Eilertsen. Fotefar mot nord-hefte: Før Bodø ble by. Bodin kirkested og Bodøgård. Bodø 1996.
• Terje Gudbrandson. Bodin bygdebok Bind II del 3. Bodø 1989.
• Eirin Holberg og Alan Hutchinson. Lenge før byen. Bodø historie bind 1, fram til 1816. 2009.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Replikker: Oscar Berg

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Nede på stasjonen". Skrevet av Lee Ricks og Slim Gaillard, norsk tekst: ukjent opphavsmann. Innspilt av: Andrej Stepanov, sang: Vågøynes musikk - og friluftsbarnehage. Tusen takk til barnehagen for den fine sangen!

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Steinar Aas, Nord Universitet

Litteratur/referanser:

• Gaute Rønnebu: «En ualminnelig vemmelig sak». opinionens reaksjoner på Operasjon Asfalt i 1951. Masteroppgave i historie. Nord Universitet 2015.

• Steinar Aas: Forvandlinga. Bodøs historie bind 3. 1890-1950. Bodø 2014.

• Axel Coldevin: Bodøs historie. Bodø 1966.

• Harald Rinde: Det Moderne fylket. Bergen 2015.

• Hallgeir Elstad: Ole Tobias Olsen. Norsk Biografisk leksikon: Ole Tobias Olsen

På begynnelsen av 1970-tallet foretok arkeologer fra Tromsø Museum utgravninger i deler av haugen. De tre bautasteinene lå på dette tidspunktet på bakken, noe de trolig hadde gjort i flere hundre år, og de var kraftig mosegrodde. Utgravningen viste at steinene var satt opp i tørrmurte steinfundamenter og at de var plassert i en likesidet trekant. Den korteste steinen er 2 meter, den miderste 3,5 meter og den høyeste 4,5 meter.

Hvilken funksjon de har hatt er uvist. Det ble ikke gjort noen gravfunn, men det ble funnet både kull og skjørbrent stein. Kanskje hadde bautaene og området rundt en rolle som kultsted, et sted hvor datidens religiøse ritualer og sermonier ble utført. En annen tolkning kan være at de har hatt en funksjon som minnesmerker, eller kanskje de var reist som grensemørkører mellom gårdene.

Uavhengig av hva de symboliserte for de som levde i jernalderen, er de staute monumenter som gjør inntrykk på oss mennesker også i dag.

På Neskarhaugen, mellom bautasteinene og jernbanebrua, ligger det to gravhauger. De er bare en halv meter høye, men kanskje klarer du å få øye på den i terrenget?

Langhaugen er 10 meter i lengde og oval i formen, mens den andre haugen er rund og 9 meter i diameter. Rundhaugen bærer tydelig preg av at den har blitt plyndret i tidligere tider, den har to plyndringsgroper på  toppen.

Gravhaugene på Nerskarhaugen har aldri blitt utgravd av arkeologer og vi vet derfor ikke nøyaktig alder på dem som ble begravd her eller hvem de var. Det kan tenkes at det er det siste hvilsestedet for husbonden og husfrua på gamle Vågøya gård, for det var vanlig at gravhaugene symboliserte makt og betydning og derfor måtte ligge godt synlig.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Barbro Laxaa, Oscar Berg og Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: trommer og kved; Eirin Edvardsen

Lydeffekter: www.freesound.org

Foto i digital fortelling:

• Tor: Thor's_Battle_Against_the_Jötnar_(1872)_by_Mårten_Eskil_Winge www.wikipedia.org
• Odin: www.wikipedia.org
• Frøy: Freya_by_Johannes_Gehrts, www.wikipedia.org
• Volven: Carl Olof Larsson (1853-1919)
• Alle andre foto: Ernst Furuhatt, Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Ruth Tove Trang-Liljar, Nordland Fylkeskommune

Litteratur/referanser:

• www.fotefar.no
• Kved "Sole går bak åse ned":  tradisjonell folkevise
• Voluspå: Samlaget, 2009
• Arild Hauges runer - beskrivelse av blot: http://www.arild-hauge.com/blot.htm 

I 1605 ble amtmannsboligen reist og lensherre Hartvig Knudssøn Billesom var den første som slo seg ned her. Detter bodde en rekke lensherrer og amtmenn kortere eller lengre tid på Bodøgaard. På andre siden av elva lå prestegården, og det er sannsynlig at det har vært prestegårder her helt siden middelalderen.

Det var ikke slik at kranglingen fant sted mellom én amtmann og én sogneprest, nei – kranglingen pågikk gjennom årrekker og flere amtmenn og sogneprester var involverte i tur og orden. Egentlig handlet det om sosial status og makt mellom to mektige menn.

I vår fortelling er det amtmann Preben von Ahnen og sogneprest Hans Lauritsson Blix som blir skildret. Preben von Ahnen satt i embetet fra 1646 - 1669, og er en av de mest betydningsfulle amtmenn i våre trakter. Han var en miltær organisator som bygde opp de militære avdelingene i Nordlandene. Junkerdalen kan være oppkalt etter Ahnen, og mest sannsynlig Junkerfjellet også. "Junker" var en militær tittel som Ahnen brukte.

Hans Lauritsson Blix var en sterk personlighet, og han har en stor etterslekt i området. Det var en kraftig konflikt mellom Blix og Von Ahnen om fordelingen av rettigheter og ressurser mellom Bodøgård og Prestegården.

Amtmannsgården vest for Bodøelva gikk ut av offentlig bruk da Bodø by ble anlagt, og prestegården øst for elva ble avviklet i 1750-årene da den profilerte sognepresten Nicolai Christian Friis flyttet den til sletta under Alberthaugen, der vi i dag finner Nordland Kultursenter.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Jan Ivar Bårtvedt og Erik Bolstad

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser:

• Bodin Bygdebok II – 3 s.556-690
• Bodin Bygdebok II -3 Kirkegrenda s.556 til 690

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Maunusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: www.freesound.no 

Fagtekst utarbeidet av: Nordlandsmuseet

Kilder: 

• Arkivmateriale, Nordlandsmuseet

Under krigen var det skole i lokalene på forsøksgården, og henrettelsene av de tre fangene skjedde i storefri. Fangene ble satt til å grave sine egne graver før de ble avkledt og skutt foran øyene på skrekkslagne skolebarn og voksne. Deretter ble de lempet ned i gravene.

Da tyskerne kapitulerte våren 1945 ble tyske soldater satt til å grave opp likene. En av russerne som var tilstede kjente igjen sin kamerat på et sigarettmunnstykke som ble funnet i lommen hans. Likene ble lagt i kister og soldatene ble begravd på Bodin kirkegård.

Det skjedde flere henrettelser av sovjetiske krigsfanger i Bodøområdet, mange ble funnet i fellesgraver etter krigens slutt. 

Norske myndigheter besluttet senere at likene av samtlige sovjetiske soldater skulle flyttes fra norske gravgårder til krigskirkegården på Tjøtta. 

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Knut Støre

Litteratur/referanser:

• Intervju med vitne, Knut Støre

Når hunnfisken er klar for å gyte graver hun en grop i elvebunnen med halefinnen, og i denne gropa legger hun eggene. Hannfisken sprøyter melke over dem og slik blir de befruktet. Etterpå dekker hun eggene med småstein og grus slik at de kan ligge trygt beskyttet mot andre fisk og fugler. Gytingen foregår på høsten i september-oktober, og i løpet av mai året etter blir eggene klekket.

Når temperaturen i elva nærmer seg seks grader kommer den lille plommesekkyngelen opp av grusen. Etter at næringen i plommesekken er brukt opp lever den av insektlarver som kommer drivende nedover elva.

Etter tre-fire år i elva vandrer sjøørretungene ut i sjøen for å feite seg opp på krepsdyr og småfisk. De har da blitt til sølvblanke smolt på 12-20 cm som er tilpasset et liv i saltvann. To-tre år senere vender de tilbake til elva, klar for å gyte for første gang. De har da nådd en vekt på ca. 1 kg. Mange av sjøørretene overlever gytingen og kan vandre til havet og tilbake til elva flere ganger for å gyte. Disse «flergangsgyterne» kan oppnå en vekt på 5-10 kg.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.no 

Fagtekst utarbeidet av: Lars Sæter, Fylkesmannen i Nordland

Litteratur/referanser:

• Dønnem, B. D. og Jensen G. B. 2009. Forundersøkelse i Bodøelva. Vannkjemi, biologi og fysiske parametre. Sweco AS. 

I 1950 ble det bestemt at det skulle bygges ny flyplass i Bodø og at den skulle tilrettelegges for militære formål. Den sivile delen åpnet i 1952, mens den militære virksomheten økte gradvis. 

Deretter ble det behov for en stasjonær luftvernavdeling, og arbeidet med å bygge opp Bodin leir var ferdig i 1954-55. Det var en moderne leir med tanke på bygninger, men Luftvernbataljonen hadde til å begynne med ekstysk materiell, det vil si tunge 88 mm luftvernkanoner og lettere 37 mm skyts. Etter dette og frem til konvensjonelt skyts ble erstattet med rakettluftvern, hadde bataljonen to L-70 luftvernbatterier med radarstyrte Boforskanoner med kaliber 40 mm og to L-60 batterier med håndrettede boforskanoner. Et L-70 batteri var fast oppsatt, mens de andre var mobiliseringsavdelinger.

Det var også behov for stående nærforsvar, og i tillegg til mannskaper fra LVA-bn Bodø, var det derfor lenge også et infanterikompani og en stridsvognstropp i leiren.

Livet i Bodin Leir var preget av alvor under den kalde krigen. En fastsatt del av styrken var alltid i beredskap for utrykning på kort varsel. Vaktstyrken hadde alltid skarp ammunisjon og det var klare instrukser for hvordan er skulle forholde seg til ulike hendelser. Det var også en viss spenning i leiren og på flystasjonen under Cuba-krisen, U-2saken, invasjonen i Tsjekkoslovakia og den sovjetiske oppmarsjen ved norskegrensen i Finnmark.

Under de store repetisjonsøvelsene kunne styrken i LVA-bn bli femdoblet, med sydende og hektisk virksomhet i leiren. Reservebefalet ble vanligvis innkalt noen dager før korporaler og menige og en øvelse kunne vare  i opptil 3-4 uker.Ved Grønåsen, der hvor boligfeltene er nå,  var det en «stridsvognløype» hvor stridsvogns­avdelingen kunne øve seg, noe som førte til at området ofte var et "gjørmehav".

Den nye, moderne leieren hadde også et garnisonsteater. Garnisonsteatret var kanskje det bygget som de fleste av byens folk forbandt med Bodin Leir. Her kunne man gå på kino eller få med seg andre underholdningsarrangementer, hvis man kjente noen med tilknytning til leiren vel å merke. Du kan få med deg "et besøk" i garnisonsteateret ved å spille av lyd/film-filene.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Oscar Berg, Barbro Laxaa og Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: Filmavis-vignett og Ragtime (selvkomponert) Andrej Stepanov

Lydeffekter: www.freesound.org 

Foto i digital fortelling: Norsk Luftfartsmuseum, Fotoarkivet, Wikipedia.org

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Per I. Utgård: Bodø Hovedflystasjon 1945-1995

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Eirin Edvardsen, Barbro Laxaa, Oscar Berg og Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk og Lydeffekter: www.freesound.no

Fagtekst utarbeidet av: Steinar Aas, Nord Universitet

Litteratur/referanser:

• Fygle, Svein: Marmor og menneskeskjebner. Rønvik sykehus i det 20.århundret. Bodø 2002.
• Regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/LMD/Vedlegg/Brosjyrer_veiledere_rapporter/Rapport_Bodin_Vaagones_070409.pdf (datert 1.1.2016)
• Avisa Nordland: http://www.an.no/endelig-far-bodin-gard-nye-drivere/s/5-4-225005 (datert 1.1.2016) og Avisa Nordland 17.12.2015.

Du står på historisk veigrunn for denne veien er en av de eldste offentlige veiene i landsdelen vår. Opprinnelig gikk den fra Hundholmen nede i sentrum og fram til landskirka - Bodin kirke.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Replikker: Barbro Laxaa

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Kart: Bodø Kommune, Geodata

Lydeffekter: www.freesound.org og Hedi Fagervik

Fagtekst: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanse:

• Bodø by 1916 - 1866, Axel Coldevin, Bodø Kommune 1966
• Kommunikasjonene, Erling Svanberg: Bodin Bygdebok, bind II annen del. Bodin Kommune 1961

Bak Bodin kirke ligger en haug som i gamle skrifter blir kalt "Tinghaugen". Det tyder på at det gamle tinget for Bodin og områdene rundt har hatt møteplass her like ved det religiøse senteret i jernalderen og middelalderen. En hellig kilde er også nevnt i skriftene, uten at den er funnet.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Hodie" ved Bodø domkirkes ungdomskor, dirigent Gro Bergrabb

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• «Hvor elskelig dine boliger er» - Bodin kirke 750 år, utg. Bodin Menighetsråd, Bodø 1990.

I dag finner du ulike bygninger på omådet som nordlandshus, naust, rorbuer, smie, stall og kirkebuer.

I 2018 åpner et nytt nasjonalt museum her; Norsk jektefartsmuseum

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser:

• Nordlandsmuseet 100 år, Bodøboka 1988-89, Harry Ellingsen

Jektesesongen startet med sjøsetting like etter jul, da ble jektene ofte brukt til å frakte utstyr til fiskeværene i Lofoten. Der lå de også ofte som oppkjøpsskip av fisk. I løpet av våren, sommeren og høsten var det flere stevner i Bergen som jektene seilte til med tørrfisk og andre fiskevarer på sør - og på nordovertur var de lastet med varer som tøy, krydder og annet. På høsten ble jekta brukt til frakt av ved, materialer og båter før den ble satt på land gjennom vinteren. Her ble det gjort nødvendig vedlikehold. Jekta ble rengjort og tjærebredd, skader ble reparert, seil og tauverk ble ettersett og taljene ble smurt.

Det kunne være en strabasiøs og farlig ferd for jektene som seilte mellom Lofoten til Bergen, og en del av dem forliste på turen. En slik tur kunne med riktig vindretning ta 4-5 dager, men om det var vindstille eller uvær og sterke havstrømmer kunne samme turen ta mellom 6-8 uker.

Tok turen for lang tid kunne det i verste fall bety at det gikk makk i fisken, noe som betød dårligere pris i Bergen. Fiskekjøperne inngikk en prisavtale som de kalte Kuranten og den bestemte prisen på fisken og prisen på varer som ble solgt til fiskerne fra Nord-Norge.

Etter 1860 gikk jektefarten gradvis tilbake og andre fartøytyper overtok, mange av dem med motor. En del av jektene ble også ombygd til motorskøyter og lektere, disse gikk i fraktefart på kysten til midt på 1900-tallet.

Fortellerstemme: Erika Søfting

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Ellingsen, Harry: Nordlandsmuseet 100 år. Bodøboka 1988-89 - Nordlandsmuseets årbok

I forbindelse med oppretting av skolen uttalte Amtstingets landbrukskomité seg slik:

"...en praktisk Uddannelsesanstalt for unge Kvinder som vil forbedre og dygtiggjøre sig for fremtidig Gjærning som Husmødre paa landet, (...)Behov for kortvarige Kurser i ganske elementært Fjøsstel og Kvægrøgt til udelukkende praktisk Opøvelse af Simple Budeier".

Målet var altså å utdanne dyktige bondekoner, og det ble derfor stilt få krav til teoretisk opplæring. Det var plass til12 elever ved skolen i alderen 17-21 år, og disse fikk karakterer i håndarbeid, husstell, baking, vasking, hagearbeid og fjøsstell med melking.

Fra og med 1908 ble det jentenes jobb å lage mat til de 40-50 guttene som gikk på Landbruksskolen. Jentene var også med i fjøset, og i sommerhalvåret falt hele fjøsstellet på dem.

I 1910 foreslo bestyreren at det i steden for den praktiske kvinneskolen skulle opprettes en husmorskole i amtet. Det var flere grunner til det, blant annet var det trangt om plassen og jentenes nærvær distraherte angivelig guttene - og omvendt!

I 1934/35 flyttet husmorskolen fra dagens Kultursenter til Søvik i Alstahaug, men det viste seg at fritidsmiljøet ved landbruksskolen ble helt forandret  og det gikk dårlig med mange av aktivitetene som jentene hadde bidratt til.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Replikker: Barbro Laxaa

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter og musikk: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Nord Universitet, Steinar Aas og Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Landbruksskolen - Fra presteård til kultursenter, Jorulf Haugen, Nordland Fylkeskommune 2015
• Norsk Folkesamlings minneoppgaver fra 1964, nr. 29 fra Nordland

Det var ingen fattigslig residens Friis fikk oppført, den kan vel heller kalles en herregård etter dagtidens standard. Den hadde form som en lukket firkant, med et tun i midten. Mot veien var det en vakker fasade med stor hoveddør, og en «takrytter» med klokke på toppen.

Mange av rommene i presteboligen ble dekorert med vakre veggmalerier og andre dekorasjoner av den tyske maleren Godtfried Ezekiel. 140 år senere ble Friis sin herskapsbolig revet, og på disse tuftene ble Nordland Landbruksskole bygd. Det ble da oppført ny prestegård på Rishaugen. 

Du kan høre mer om landbruksskolen og Ludvig Philip-rommet på de andre punktene som ligger her på kultursenteret.

Fortellerstemme: Helge Seim

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Bodin Bygdebok Bind 1 – første del side 237 ff.
• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda side 556 ff (Bodin)
• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda s.624 ff (Prestegården)
• Landbruksskolen, Fra prestegård til kultursenter, Nordland Fylkeskommune, 2015

Den tyske flyplassen i Bodø og nærforsvarsanlegg omkring denne ble blant annet bygd av sovjetiske krigsfanger som var tatt på Østfronten.

Fangeleiren lå i Skeiddalen, og hit kom de første fangene i juni 1942. De fleste var russere og ukrainere, men det var også fanger fra andre nasjonaliteter i daværende Sovjet-Unionen. Mange av fangene ble slått ihjel eller skutt, eller at de døde av tuberkulose, lungebetennelse eller dårlig ernæring.

Ved krigens slutt befant hver tredje krigsfange i Norge seg i leire i Nordland, i bodøområdet var det ni krigsfangeleirer. I april 1945 var det 219 fanger igjen i Skeiddalen, disse ble sendt hjem i juli samme år. 

Befolkningen i Bodø møtte fram på kaia for å ta farvel med krigsfangene. De ble sendt med skip til Narvik, og videre med tog til Vyborg. Der ble de satt i leire og gransket fordi Stalin hadde stemplet alle sovjetiske krigsfanger som forrædere. Etter granskningen ble flere sendt til Den røde armé i krigen mot Japan, noen måtte utføre tvangsarbeide og andre ble satt i konsentrasjonsleir. I femti år ble de fornedriget og diskriminert i hjemlandet, først i 1995 ble de rehabilitert og fikk rettigheter som krigsveteraner.

I 1951 besluttet den norske regjering å flytte alle krigsgraver til Tjøtta på Helgeland. Bakgrunnen var frykt for spionasje kamuflert av inspeksjon av krigsgravene. Monumentet som fangene hadde satt opp til minne om sine døde kamerater ved Bodin kirke, ble sprengt i forbindelse med gravflyttingen. Senere ble det reist en stein som erstatning for det ødelagte minnesmerket.

På våren og senhøsten kan du se svake spor etter noen av fangebrakkene, piggtrådgjerdet mot bergveggen i sør og i åsen kan du se tyske forsvarsanlegg som krigsfangene var med på å bygge.

Fangeleiren i Skeiddalen er en del av prosjektet "Fotefar mot Nord"

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: Russisk folkesang, instrumental "Ach ty notshenka" (Du høstlige natt), spilt av Andrej Stepanov

Korsang: Russisk folkesang "Ach ty step shirokaja" (Uendelige stepper), sunget av Andrej Stepanov og John-Kristian Karlsen

Lydeffekter: www.freesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Martinus Hauglid, Nordland Fylkeskommune 

Litteratur/referanser:

• Magne Haugland, Do Svidanija - på gjensyn!, Commentum 2008
• Grepstad Ottar og Thorheim Kirsti Mathilde, Fotefar mot nord - en kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Press 2003
• Bjørn Tore Pedersen, Himmellys - en bok om Oscar Bodøgaard, , 2003

I 1988 etablerer Oscar "Atelier 88 - Galleri Bodøgaard" uten en krone i offentlig støtte. Utstillingene viser kunst og religiøse ikon, samt Nord-Norges største privateide etnografiske museum med gjenstander som spenner fra; vaskebjørner, en imponerende lirekasse, Fauskes første elektriske komfyr, verktøy, en russisk praktbibel, klær og sko og mye, mye mer.

I dag drives galleriet under navnet "BODØGAARD kunst & kultur" og her kan du blant annet nyte Oscars kunst og samlinger.

Fortellerstemme: Eirin Edvardsen

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Valse Triste" av Jean Sibelius. Innspilt på cello av Ingri Løkholm Ramberg

Lydeffekter: www.freesond.org

Litteratur/referanser:

• Himmellys - en bok om Oscar Bodøgaard, Bjørn Tore Pedersen, 2003

De største rundhaugene hadde en diameter på 25-30 meter og var 2-3 meter høye, haugene var bygd av skjellsand og de største kan ha hatt en kjerne av stein. Den lengste langhaugen var 29 meter lang.

Midt på 1800-tallet ble det funnet en jernøks, fragmenter av det som sannsynligvis har vært et sverd og to kranier. Ikke noe av dette ble tatt vare på.

Over tid har gravhaugene blitt fjerne og pløyd ut, de siste haugene ble slettet for omlag 60 år siden. Det eneste håndfaste minnet etter gravfeltet er navnet "Kjempehaugen", som er bevart i kart.

Lenge trodde en at alle spor etter gravfeltet var borte, men en arkeolog fra Nordland Fylkeskommune oppdaget i 2011 mørkere sirkler og elipser da han studerte ortofoto. 

Gravhaugene i Hangåsvika er noen av de mektigste gravhaugene i Sør-Salten, og de tyder på at Bodøgaard kan ha vært høvdingegård i en periode i yngre jernalder.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Martinus Hauglid, Nordland Fylkeskommine

Litteratur/referanser:

• Norske fornlevninger, 1862-66, N. Nicolaysen
• Notat om Nordland landbruksskole, Bodøgård, Harald Egenæs Lund

I kirkebua kunne de henge fra seg sjøhyret, finne ly og skifte til kirkeklær før de gikk den siste biten av "kjerkveien" oppover til landskirka. For mange var det en lang og strabasiøs ferd til kirkestedet i en tid da veier og offentlig transport ikke fantes.

Om du lener ryggen inntil kirkebua og lukker øynene- kan du kanskje klare å leve deg inn i hvordan det var inni den dunkle, trange og kalde bua når "onga, kjærringe og mainnfolk" skulle kle seg i sine mest staselig plagg før de skynde seg oppover til kirka for å høre Guds ord.

Replikker: Barbro Laxaa, Oscar Berg, Eirin Evardsen og Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: "Herre Gud ditt dyre navn og ære" av Petter Dass. Innspilt av Andrej Stepanov.

Lydeffekter: www.freeesound.org

Rorbuene var både bosted og arbeidsbu for fiskerne som i sesongen måtte være langt hjemmefra.

Den klassiske rorobua var innrettet med sengeplasser for et båtlag, og det måtte være plass til matvarer og andre forsyninger, fiskeredskaper og båtutstyr. Det måtte også være kokemuligheter til matlaging.

Rorbua besto ofte av to rom, hvor et rom hadde sengeplasser, bord og ovn - ofte var dette rommet tømret. Det andre rommet kunne være en sval med sjelterverk hvor garn, annet fiskeutstyr og forsyninger var lagret. Noen steder ble svalen også brukt til "egnarbu".

Rorbua i Bodøsjøen ble gitt i gave til Nordlandsmuseet i 1938 fra firma Herman von Tangens Sønner AS, opprinnelig sto den på Kuholmen i Skrova.

13 årige Jakob er "skåronge og kokkglunt" i båtlaget til Olaus Persa på Ballstad, du kan høre hvordan det gikk med han da han tredde angelen gjennom fingeren da han skulle egne line.

Fortellerstemme: Barbro Laxaa

Replikker: Eirin Edvardsen, Oscar Berg og Hedi Fagervik

Manusbearbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Historien om "Kokkglunten" er skrevet av John Roald Pettersen, og tilrettelagt til formidlingsmanus av Nordlandsmuseet.

Musikk: www.freesound.org

Lydeffekter: www.freesound.org

Litteratur/referanser:

• "Småmort - Barn i nord for hundre år siden", John Roald Pettersen, Orkana Forlag
• Nordlandsmuseets arkivmateriale

Anna Karoline ble bygd i 1876 i Brastad i Mosvik, Nord-Trøndelag og hun er 60 fot lang (ca. 18 m) og 21 fot brei (ca. 6,5 m). Storseilet måler 14,5 meter i høyden og er 10 meter bredt, mens toppseilet er 5 x 5 m.

Anna Karoline hadde ikke fast dekk og dermes stor lastekapasitet, hun kunne laste opp til 90 tonn, noe som tilsvarer ca. 180.000 tørka torsk - tørrfisk.

Om Anna Karoline noen gang har vært i Bergen med tørrfiskleveranse vet vi ikke helt sikkert, men vi vet at hun var med i lofotfisket hver vinter, blant annet fraktet hun fisk til klippfiskproduksjon i Trøndelag. Mens fisket lå der og tørket, var Anna Karoline på andre frakteoppdrag, det kunne være ved, tømmer eller annet utstyr. 

Hør Anna Karolines ferd her, fra hun ble bygget på Brattaker i Mosvik i 1876 og til i dag.

Fortellerstemme: Erika Søfting

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freeesound.org

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser:

• Ellingsen, Harry: Nordlandsmuseet 100 år. Bodøboka 1988-89 - Nordlandsmuseets årbok

Fjæresona er det området som strekker seg fra fjæra sjy til flo, også kalt lavvann og høyvann. I denne sonen lever det hundrevis av dyre- og plantearter. Du kan lese mer om dem nedenfor.

Alger

Alga betyr «den klebrige» på latin, og mange av disse havplantene er klissete, mens andre er glatte. Noen alger er festet til havbunnen eller steiner, mens andre flyter rundt i vannet. Den vanligste brunalgen er blæretangen. Den vokser langs hele norskekysten og kan bli opptil én meter høy. 

Bløtdyr

Snegler lever blant algene rundt på steinene øverst i fjæra. De spiser alger og gjemmer seg der for fiendene sine. De bruker undersiden, som kalles foten, til å bevege seg. Sneglene har bløt og slimete kropp og skjuler seg i hus som er skall av kalk. Det finnes mange slags snegler, for eksempel kongesnegler, pelikanfotsnegler,  strandsnegler og albusnegler.  Albusneglens hus ser ut som et telt. De har sine egne sitteplasser på steinene der skallet vokser slik at det passer perfekt til underlaget. Når de har funnet en plass de vil være, suger de seg så hardt fast til steinen at det er veldig vanskelig å få løsnet huset.

Andre bløtdyr er skjell, som også kalles muslinger. På stranden finner vi ofte tomme blåskjell. Ser du inne i skjellet, kan du se et rundt merke. Det er merke etter muskelen som lukker skjellet. Muslingene har to skall som sitter sammen, og som de kan åpne. Skjell har ofte navn etter fasongen: Kuskjell ligner på kloven på ei ku, knivskjell  ligner en kniv, hjerteskjell - som også kalles saueskjell - ligner et hjerte, kamskjell  - som også kalles både høneskjell, og haneskjell - ligner en gammeldags hårkam. Sistnevnte lever på dypt vann og er derfor ikke lett å finne. De er helt flate og gode svømmere. Ved å presse skallene sammen, presser de ut vannet, og slik får de stor fart.

O-skjell ligner på blåskjell, men lever på dypere vann. De blir mye større enn blåskjell og har rundere form. Du kan finne alderen på skjellet ved å telle de lyse og mørke stripene utenpå skallet. Det dannes to striper hvert år. O-skjell kalles også hesteskjell, sagskjell og agnskjell. Sandskjell er også en vanlig musling som lever på sandbunn.

Nesledyr

Manetene som ofte kommer inn på grunt vann, er nesledyr. I Norge kan du ofte se både glassmanet  og brennmanet. Brennmanetene har lange tråder med nesleceller som brenner når de kommer nær huden din. Glassmanetene har også nesleceller, men de er ikke så kraftige som hos brennmaneten.

Pigghuder

Sjøstjerner har pigger på kroppen og tar seg frem ved hjelp av sugeføtter. Da suger de vann inn i sugeføttene så de blir helt stive. De vanligste sjøstjernene kalles korstroll og har fem armer. Mister de en arm, vokser det ut en ny. De lever av muslinger. Munnen sitter i midten på undersiden. Når de spiser, suger de seg fast til et blåskjell og drar til den åpner skjellene. Da vrenger sjøstjerna magen ut av munnen og inn i muslingen. Den sterke magesaften løser opp muslingkjøttet.

Kråkeboller er også pigghuder. De kalles ofte for sjøpinnsvin, og piggene kan beveges i alle retninger. Maten til kråkebollene er planter og dyr. Munnen er et hull på undersiden av kråkebollen, mens avføringen kommer ut av et hull på toppen.

Krepsdyr

Krabber, hummer, reker og rur kalles for krepsdyr. Rur har et hvitt pyramideformet skall og fester seg på for eksempel muslingskall, snegler, båter, ja til og med på levende skapninger som hvaler.

Strandkrabbenehar øyne på stilker, som de trekker inn når det er nødvendig. De har ikke bein inne i kroppen, kun mykt kjøtt. Krabben har rett og slett skjelettet utenpå. Det finnes flere tusen forskjellige krabber; for eksempel taskekrabbe, svømmekrabbe, strandkrabbe og trollkrabben, som har pigger på skjoldet.

Krabbene har ikke tenner, så de plukker maten i småbiter. Krabben kan både gå og svømme, men aller best liker den å gå sidelengs. Den ene kloen er sterk og kan knuse harde ting, den andre er skarp som en saks.

Eremittkrepsenhar naken bakkropp. Den flytter inn i tomme sneglehus og bytter til nye hus etter hvert som den vokser.

Tangloppa er det vanligste krepsdyret i fjæra. De spretter omkring ved hjelp av halen, og det er grunnen til navnet den har fått. Tangloppa er lett å få øye på ved lavvann, da finnes den i stort antall under tangklaser og steiner. Tangloppene som også kalles marflo er viktig mat for sjøørreten fra Bodøelva når den er på næringsvandring i sjøen og skal feite seg opp før den vandrer tilbake til elva for å gyte. 

Mark

Fjæremarken er en børstemark som lever i sand og mudderbunn. Marken spiser seg gjennom sanden, og små dyr og planterester fordøyes mens resten kommer ut som lange spagettitråder av sand. Bakenden til marken er rett under slike hauger av sandtråder på stranden. Marken mørkner med tiden, til slutt er den blitt så gråbrun at den ser helt svart ut.

Når børstemarkene «svermer», noe som gjerne skjer på våren når det er fullmåne, er de attraktiv mat for torsk, sjøørret og annen fisk. Dette fenomenet vet de som fisker med stang etter sjøørret i sjøen å utnytte. 

Posthornmark er små tynne og grønne mark som lever inni spiralvridde hvite kalkhus. De finnes på alger, på sagtang og blæretang og på stein.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Lars Sæter, Fylkesmannen i Nordland

Litteratur/referanser: 

• Skjærgårdsunger, Øyvind Berg og Johan Christian Frøstrup, Friluftsforlaget 
• Mads og Mia på stranda, Bjørn Eidissen og Olgunn Ransedokken, Cappelen 
• Barnas undervannsbok, 20 salte fortellinger fra havet, Bisse Falk, Lena Kallenberg og Liselotte Øhman, Aventura forlag/Norges naturvernforbund
• Små dyr og planter i fjæra - Norsk naturleksikon for barn, Leif Ryvarden, Damm
• Brennmanet!, Harald Slaatsveen og Lars Aarønæs, Aneholmen forlag 
• Livet i fjæra - Barnas naturbøker, Irene Inman Tørve, Norsk faktaforlag

Visste du at rødsildra er den nordligst voksende planten i verden, at blåveisen har sin naturlige nordgrense ved Bodø eller at tindved er ypperlig å bruke som tenner på riva fordi veden er så hard?

Ikke? - Da bør du få med deg film eller lydfila her!

Du kan selv legge inn observasjoner av arter du finner i naturen, følg linken fra denne siden.

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org

 Fagtekst utarbeidet av: Lars Sæter, Fylkesmannen i Nordland

Litteratur/referanser: 

• Wikipedia
• Tidsskrift for den norske legeforening http://tidsskriftet.no/article/805428/
• http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/hipp_rha.htm 

Ezekiel dekorerte flere rom i prestegården og senest på 2000-tallet har maleriene blitt restaurert.

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Musikk: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Landbruksskolen, fra prestegård til kultursenter, Jorulf Haugen, Nordland Fylkeskommune 2015

Første skoledag troppet 19 elver opp til første skoledag, og de neste 70 årene fikk mange sin landbruksutdannelse nettopp her. I 1967 ble skolen lagt ned.

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda side 556 ff (Bodin)
• Bodin Bygdebok II bind 3 Kirkegrenda s.624 ff (Prestegården)
• Landbruksskolen, Fra prestegård til kultursenter, Nordland Fylkeskommune, 2015

Det er gjort flere biotoptiltak for å hjelpe sjøørreten i Bodøelva. Oppover langs elva kan du se små terskler, og ved utløpet av Andedammen er det bygd en fisketrapp.

En terskel har et trinn og består vanligvis av en rekke med steiner som legges tvers over elva for å skape en kulp på oppstrømssiden. Formålet med en fisketrapp er å gjøre det lettere for sjøørreten å vandre forbi en foss eller en demning. En fisketrapp har flere nivå/trinn med kulper. For at voksen sjøørret og yngel skal ha en plass å stå (standplass) på vinteren eller når det er lite vann i elva, så er Andedammen gravd ut for at den skal bli dypere, og Bodø kommune er pålagt å slippe ut minimum 25 liter vann i sekundet fra pumpehuset i Maskinisten.

Alle disse tiltakene er gjort for at fisken lettere skal komme seg oppover elva til passende gyteplasser.

Likevel er det forhold som påvirker elva negativt. Vannprøver viser at elva fortsatt er noe påvirket av næringssalttilførsel (fosfor og nitrogen) og høye jernverdier som sannsynligvis stammer fra jordbruksområdene oppstrøms riksveien.  Om du ser etter kan du noen steder se at det ligger nedfalte gjerder i elva som samler opp søppel og kvister, og slik hindrer fisken i å vandre fritt oppover. I tillegg kan du tydelig se at Andedammen i løpet av den siste tiden har blitt fylt opp av sand på grunn av gravinga i forbindelse med utbyggingen av ny riksvei inn til Bodø.

Det er ikke alt du og jeg kan gjøre noe med, men NOE KAN vi gjøre! IKKE kast søppel i naturen, men ta heller med en ekstra pose når du er på tur og plukk opp det sjokoladepapiret som andre kastet eller var så uheldig å miste. Da hjelper vi alle levende vesener i naturen - også oss selv!

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Lydeffekter: www.freesound.org 

Fagtekst utarbeidet av: Lars Sæter, Fylkesmannen i Nordland

Litteratur/referanser:

• Dønnem, B. D. og Jensen G. B. 2009. Forundersøkelse i Bodøelva. Vannkjemi, biologi og fysiske parametre. Sweco AS. 

Det var Preben von Ahnen som tok initiativ til skansen, og trolig sto han også som byggherre.

Vi vet lite om bemanning og utrustning, men trolig ble skansen brukt under Napoleonskrigene 1807 - 1812. Det lille forsvarsanlegget ute på holmen skulle være et vern mot inntrengere som kom inn Saltfjorden. Det er mye som tyder på at dette er opprinnelsen til navnet "Saltvern".

Du kan ta turen helt ut på Skanseholmen om du har lyst til det, eller se på den her fra "stornaustet".

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandsmuseet

Litteratur/referanser: 

• Coldevin, Axel, Bodø bys historie, Bodø 1966

Erik Gerhard Skytte ble født på Vega og vokste opp i en prestefamilie. Erik fullførte teologistudiet nærmest etter pålegg fra faren etter at han mer eller mindre hadde studert medisin i hemmelighet. På denne tiden var legeyrket ansett som mindre anerkjent enn å være teolog, å forkynne Guds ord.

Selv om Erik var sogneprest i Bodøen og senere prost i Salten var det medisin som lå hans hjerte nærmest, og hjemme på prestegården tok Erik imot syke og drev behandling. Skjedde det at folk ikke hadde penger til å betale for seg så hjalp han dem likevel, om han kunne.

Erik var en av de første som vaksinerte mot kopper i landet. Han tok initiativ til å få ansatt en utdannet lege og han fikk reist det første sykehus i Nord-Norge i 1796. Sykehuset ble satt opp i Bodøsjøen, selv om det først var meningen at det skulle ligge på Helgeland. Årsaken til valg av sted var blant annet at Amtmannen tilbød gratis tomt der, i tillegg til Eriks verdifulle kompetanse som lege.

Etter førti års drift var sykehuset forfalt og det ble flyttet inn til byen i 1832, nærmere bestemt til Storgata 48 der hvor Sambogården ligger i dag. Apoteket som var tilknyttet sykehuset ble også flyttet og er fremdeles i drift i Bodø som Svaneapoteket, Nord-Norges eldste apotek.

I 1881 ble det reist et nytt sykehus omtrent på samme sted, og i 1927 sykehuset oppført ved Rensåsen, der det fremdeles ligger i dag.

Erik, som regnes som grunnleggeren av helsevesenet i Nordlandene, mottok ærestittelen professor for sin legevirksomhet. I Bodø finner du en gate oppkalt etter han - Professor Schyttes gate.

Fortellerstemme: Jan Ivar Bårtvedt

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst utarbeidet av: Oscar Berg, Nordlandmuseet

Litteratur/referanser: 

• Fra det første sykehus i Nordlandene til Nordland sentralsykehus, Bodø 1977
• Bodø - et tohundreårsminne, i Anne Grønbech Sussemells fotspor, Terje Øiesvold, Bodø 2016

Meningen var at forsøksgården skulle være en forsøksgård for hele Nord-Norge, men med store klimaforskjeller i landsdelen var ikke det hensiktsmessig og derfor ble gården en forsøksstasjon for landbruket i Nordland Fylke.

Det har vært drevet allsidig forskning på gården. Aller mest har det vært forsket på ulike gressorter og det har vært gjort forsøk med over 70 sorter potet - slik har de kommet fram til hva hvilket gress og hvilke poteter som er best å dyrke i klimaet i Nordland. 

I 2007 ble  forskningsstasjonen flyttet til Mørkved, og forskningsområdet endret seg fra jordbruk til havbruk. I 2015 ble gården solgt til Bodø kommune og over 90 års drift med forskning på jordbruk var da over.

Fortellerstemme: Hedi Fagervik

Replikker: Oscar Berg

Manusutarbeidelse: Nordlandsmuseet

Fagtekst: Steinar AAs, Nord Universitet 

Litteratur/referanser:

• Valberg, Edvard og Kåre Retvedt: Statens forsøksgård Vågønes gjennom 50 år. 1920-1969. Bodø 1974.

• http://www.bioforsk.no/ikbViewer/page/bioforsk/forskingssenter/senter/avdeling?p_dimension_id=15073

• http://bodonu.no/na-er-denne-eiendommen-solgt-til-nesten-tre-ganger-takst-2/

• http://nettopp.uin.no/article/12669

I 1907 grunnla Robert Baden-Powell speiderbevegelsen i Storbritannia. Speiderbevegelsens mål er å gi barn og ungdom en fritidsaktivitet som kan utvikle dem til ansvarsbevisste mennesker. Speiderløftet og speiderloven danner bevegelsens ideologiske grunnlag.

Speiderbevegelsen arbeider for fred og internasjonal forståelse og de møtes til internasjonale konferanser og leire, eller ved direkte kontakt mellom medlemmer i forskjellige land.

I Norge startet speiderarbeidet allerede i 1909. Norsk Speidergutt-forbund ble stiftet i 1911, Norges KFUK-speidere i 1920, Norsk Speiderpikeforbund i 1921 og Norges KFUM-speidere i 1945.

Under 2. verdenskrig ble speiderorganisasjonene i Norge tvangsoppløst av NS-myndighetene høsten 1941, og medlemmene måtte levere inn sine uniformer og distinksjoner.

Før 1978 var speidere i Norge delt inn i jente og guttegrupper/forbund, men dette året ble Norges Speiderforbund stiftet (sammenslåing av Norsk speiderpikeforbund og Norsk speiderguttforbund) og Norges KFUK-KFUM-speidere ble opprettet i 2003 (sammenslåing av Norges KFUK-speidere og Norges KFUM-speidere), slik at i dag er det både jenter og gutter i speidergruppene i Norge.

Etter 110 år er grunnlaget og rammene fortsatt de samme, mens innholdet har endret seg og tilpasset seg samfunnene der speidingen drives. Baden-Powell var nytenkende, og det skal også speiderene i dag være.

 Hovedideene i speideren handler om dette:

• Alle skal oppleve å lede og å bli ledet
• I speideren skal du oppleve utfordringer og mestring i trygge omgivelser
• Patruljesystemet står i sentrum

 På Norsk Speidermuseum i Oslo hvor du kan se over 20.000 gjenstander som er forbundet med speiderbevegelsen.

I 1925 ble Nordland krets for speidere opprettet, men siden inndelingen ble oppfattet som lite praktisk ble den allerede året etter delt inn i Salten krets og Helgeland krets.

I Bodø ble den første guttespeidergruppen startet allerede i 1912, og bare to år senere var den første jentetroppen aktive.

Speiding er en aktivitet som fenger mange barn og unge og pr. i dag finnes det mange speidergrupper i Salten:

NSF:

Bodø speidergruppe – 79 speidere

Tverlandet speidergruppe – 60 speidere

Fauske speidergruppe – 12 speidere

Rognan FSK (Frikirke) – 20 speidere

KFUM-KFUK:

Meløy; Ørnes - 18

Fauske, Valnesfjord - 22

Skjerstad - 27

Bodø - 42

Bodin - 61

LANDSLEIR FOR SPEIDERE

Både KFUK-KFUM og NSF avholder landsleir for speidere hvert fjerde år. KFUK-KFUM arrangerer i 2018 landsleir i Lånke i Trøndelag, den kan du lese mer om her, mens NSF´s landsleir for 2017 avholdes i Bodø.

En gang tidligere har det vært arrangert landsleir i Bodø, det var i 1964 og tema var «Romfart». Leiren var kun for gutter og det var 5800 deltakere. Her kan du se film fra leiren. 

Hver landsleir har sin egen sang og at leiren var en ren gutteleir kommer tydelig fram i versene:

«Kom gutter til landsleir i lyse netters land, kom til hav og bølgers brenning.

Kom gutter til leirbål i solnedgangs brann,

Kom til treff med gammel kjenning.

Kom til haik i ukjent egn,

Til godvær, storm og regn –

Kom gutter til eventyr og spenning!»

 I år er leirsangen «Helt vilt» av Min Trio fra Bodø, hør sangen ved å klikke på lyd- eller filmikonet.

Tema for årets landsleir er «Helt vilt». Arrangøren omtaler leiren som «verdens lengste» på grunn av de lyse sommernettene og deler av programmet foregår om natta under tema «Speiding i midnattssol».

Det er 9000 påmeldte speidere til leiren, av disse kommer over 1000 speidere fra utlandet og ca. 100 av dem kommer helt fra Australia. Det blir folksomt i Bodø disse dagene for i tillegg ventes mange familier å besøke byen vår. Du kan se programmet her.

Å motta så mange speidere og familier krever gode logistikkløsninger og et stort maskineri som skal fungere, det kan du høre mer om ved å klikke på lyd- eller filmikonet. Har du lyst å lese noen «Funfacts» om årets leir og annet som har med speiding å gjøre, finner du de her.

Speiderne har sitt eget «stammespråk» og her kan du lære mer om ulike speiderord.

Nordlandsmuseet ønsker alle speidere med familier et makalaust opphold i Bodø og vi håper dere vil bruke Kultur & Naturvandringen for å lære mer om Bodøs kultur og historie!

Fortellerstemme: Gull Karina Pedersen

Manusutarbeidelse og fagtekst: Nordlandsmuseet

Foto i digital fortelling:

• Alle foto fra Bodø: Ernst Furuhatt, Nordlandsmuseet
• Fargefoto av speidere: Gull Karina Pedersen
• Andre foto: Digitalt museum og Nordlandsmuseets bildearkiv

Musikk:

• «Speiderbønn». Framført av speidere fra 1. Tverlandet, 1. Bodø og 1. Fauske
  • Skrevet av Hans Møller Gasmann
• «Joggi, joggi, joggi» og «I den mørke natt». Framført av speidere fra Vestfold og Trøndelag som var i Bodø for å organisere Nord2017: Halvor Olaisen Gunnerød, Nora Helene Dingstad, Iril Bergan, Kristian Lien, Beate Haugen, Kim André By Størland, Bjørn-Olav Skjærbund Fjerdestad og Morten Botne 
  • «I den mørke natt» er skrevet av: Anne Margrethe Brodal
• «Helt vilt» Skrevet og framført av Min Trio

Litteratur/referanser:

• Norsk speidermuseum
• Store Norske Leksikon
• https://sandslispeiderne.wordpress.com/om-sandslispeiderne/speider-ordliste/
• Nord2017 ved Gull Karina Pedersen
• KFUM-KFUK speiderne ved Elisabeth Utz Savstad