I begynnelsen var det amtmannen som ga tillatelser til å drive handel og håndverk (borgerbrev), og han delte også ut tomter. Fogden[1] i Salten var administrasjonssjef og øverste politimyndighet, Lensmannen i Bodin Landsogn besørget politioppsynet.
I 1817 solgte Kompaniet virksomheten sin til fem andre trondhjemske foretak, men drifta gikk dårlig og i 1828 kjøpte Chr. Jakhelln hele bedriften.
Staten kjøpte etter hvert (1821)[2]) Hundholmen, Burøya og Nyholmen og bevilget penger til å bygge tollbod. Byen hadde ikke kai, ikke offentlig vannverk eller brannvesen. Den første kommunalt ansatte var en deltidsansatt som skulle holde styr på folks krøtter, dersom de kom seg løse og forvillet seg inn i byens gater. Den neste ansatte var bykassereren. Byen hadde små utgifter, det meste gikk til fattigkassen og skolevesenet. Mesteparten av inntektene kom fra grunnleie, byskatt og [3]brennevinssalget.
I 1831 ble det gamle sykehuset på Bodøgård revet og flyttet til byen, noe som førte til at byen fikk fast lege, apotek og jordmor.
I 1837 sto den første skolebygningen ferdig, byen hadde da felles skolevesen med Bodin. Læreren underviste 30 uker i byen og 15 på landet (Bodin). Først i 1865 skilte byskolen og landsskolen lag.
Byen hadde ikke eget bystyre før etter 1837 og eide opprinnelig hverken bygninger eller grunn.
Byen ble ingen suksess de første 40-50 årene. Noen få handelsmenn løste borgerbrev og noen få håndverkere kom til byen for å arbeide. Så trådt gikk det at Finansdepartementet la frem forslag om at byen skulle legges ned. I 1850-årene kom også et forslag om å flytte byen til Lofoten.
I 1825 var det totalt 210 innbyggerne i Bodø, mens innbyggertallet 40 år senere (1865) kun hadde steget med ca. 300 personer (519).
Kilder:
