Høsten og vinteren 1939/40 ble det dannet mange frivillige organisasjoner som bidro med arbeid og materiell. Bodø Lotteforening samlet inn ski og ryggsekker, samt ull fra distriktet som ble brukt til å produsere lester, votter og ulltepper. Lottene samlet inn penger til en bil med kirurgisk utstyr, de gikk på kurs for å kunne reparere biler dersom mannfolkene måtte i krigen. 80 kvinner ble utdannet til å bidra med forpleining og førstehjelp. Uten en slik forpleining kunne ikke Bodø Vaktkompani og andre viktige funksjoner  ha fungert. Bodø Røde Kors opprettet et hjelpekorps, og både Sanitetsforeningen og etter hvert Norsk Folkehjelp hadde aktive lokallag som ga nyttige bidrag under felttoget 9. april.

Ved inngangen til 2. verdenskrig var det bosatt 6283 mennesker i Bodø, fordelt på ca. 700 husstander. Byen lå fortsatt fredelig og befolkningen var intetanende om hva som skulle bli dens skjebne. Den 10. april 1940 kunne bodøfolket se tyske fly i lufta over byen på vei nordover for å understøtte troppene i Narvik. Dette gjorde folk redde, og noen begynte å evakuere av egen fri vilje. 

Man anta hva som lå i luften. Kommunen flyttet arkiver til Forsøksgården ved Vågøynes, og Nordlandsposten flyttet utstyr dit for senere å kunne trykke aviser der. Noen fra handelsstanden flyttet lager/arkiv til sine egne sommersteder. Kommunen opprettet forsvarsutvalg, forsyningsutvalg og evakueringsutvalg. 2. mai bestemte Formannsskapet tvungen evakuering, med unntak av de som av forskjellige grunner måtte bli i byen i ulike jobber og funksjoner.  Ca. 70 % av befolkningen ble etter hvert evakuerte. Folk flyttet til bekjente på landet, eller bosatte seg på hyttene sine. Kommunene fra Steigen til Meløy ble pålagt å huse evakuerte fra Bodø. Mange av disse måtte forbli der til krigen var over. På dagtid dro noen av de evakuerte til byen på jobb, men når dagen var over forlot de byen igjen. 

Kilde:

• Bodø krigsvåren 1940, utgitt av Bodø boktrykkeri 1966
• Haukland Linda, Hverdag i ruinene, Bodø 1940-45
• Støre Knut, lokalhistoriker