I slutten av felttoget flyttet NKL store deler av sitt lager nordover, og de varene som var igjen ga direktøren til befolkningen. Det oppstod et slags «klondyke», med både tragiske og humoristiske innslag.

Etter bombinga lå byen "åpen for hogg", og en armada av båter kom inn fra distriket. Både lokket av tilbudet fra NKL, men også av utsiktene til et bedre utbytte. Der vinduer var ødelagte tok folk seg inn i butikkene.

Her utspant det seg forskjellige scener, som kvinnen som kom ut fra Wilhelm Karlsens butikk med armene fulle av potter! Andre stakk av med den elektriske klokken fra veggen utenfor K. Hansens urmakerbutikk. Og denne klokken endte angivelig på en gård i Gildeskål, hvor de ikke hadde elektrisistet!

Men plyndrerne nøydde seg ikke med butikkene, flere tok også for seg private hus. Myndighetene hadde oppfordret folk til å  la dørene være ulåste slik at de som var i byen kunne finne ly under bombeangrepene. Her ble også britiske soldater observert mens de plyndret. 

Politi og militære vakter var omtrent maktesløse, samtidig som Vaktkompaniet sviktet. For etter at flammene haddde lagt seg, var det få av dem som dukket opp. Noen soldater på gjennomreise, skal ha gjort det de kunne, men det var umulig å stoppe folk på plyndringstokt. Da politimesteren ble kjent med hva som foregikk sendte han noen av sine folk rundt i distriktet i forsøk på å finne utbyttet og plyndrerene. Men jungeltelegrafen hadde gått så det var vanskelig å få gjort noe med saken.

Overlege Johnson kom noe senere med idéen om å opprette en «Samlesentral» i Sangerhallen. Hvor folk kunne levere inn ting de «hadde kommet over», uten å måtte stå til rette for hvor, hvordan og hvorfor. Angivelig skal mye ha kommet tilbake til eierne på denne måten. 

Kilder:

• Knut Støre, lokalhistoriker