I 1919 drev bonden Johan Henriksen Lagaard og tok ut stein oppe i Brattenskaret, like utenfor byen. Under ei steinhelle fant Johan en neverpakke som var gått i oppløsning, ved nevra lå det til sammen 1,2 kg sølv. 

Sølvskatten innehold mynter og deler av mynter fra England og Arabia. Den nyeste var laget for den angelsaksiske kongen Edmund og årstallet var 949, dermed vet vi at neverpakken tidligst kan ha blitt lagt i steinura i årene etter år 949.

Pakken inneholder også sølvbiter som ble brukt til betalingsmiddel ved handel. 4 små ringer kan også ha vært betalingssølv, 1 armring som en pyntet seg med (de tredde den opp ovenfor albueleddet) og 2 hals-ringer.

Den aller største gjenstanden var ringnåla, den veide 720 gram. Ringnåla ble brukt til å feste kappa slik at den skulle holde seg på plass, men denne nåla er så stor at den neppe har vært i daglig bruk – det ville vært svært upraktisk. Det kan tenkes at den har vært et statussymbol – for å vise at en hadde penger og makt. Kanskje kan en vikinghøvding ha brukt den når han var på tinget sammen med andre høvdinger.

I området bodde det både vikinger og samer og de handlet med hverandre. Det fantes ingen banker, kanskje var naturen den tryggeste oppbevaringsplassen om du skulle gjemme unna verdier. Kanskje var en vikinghøvding kommet i klammeri med en annen og ville gjemme sølvet, kanskje samene ofret sølvet til naturgudene? Eller ville de som eide sølvet gjemme det unna for Olav Tryggvasson, som gjerne stjal verdier fra folk som nektet tro på Gud? 

En annen teori er at sølvdepotene muligens var en form for grensemerker som ble nedlagt i samhandling mellom samer og nordmenn på hver sin side av «grensa». Flere forskere mener at sølvdepotene var sentrale i samhandlingen mellom nordmenn og samer. Sølvdepotene ligger ofte ved naturformasjoner som markerer skille mellom samiske og norrøne bruksområder.

Hvem som har lagt sølvskatten i Brattenskaret får vi aldri vite. Heller ikke nøyaktig når det ble gjort eller hvorfor.

Kilder:

• Bodøs historie, bind 1, Lenge før byen, Eirin Holberg og Alan Hutchinson
• Bodin Bygdebok, første del