USA og Sovjetunionen var så mye mektigere enn alle andre at vi kalte dem supermakter, og deres atomvåpenarsenal var stort nok til å utslette alt liv på jorda flere tusen ganger. Heldigvis ble det aldri storkrig, men den Kalde Krigen var preget av en rekke mindre konfrontasjoner som alle kunne ledet oss over kanten: Berlin-blokaden i 1949, Koreakrigen 1950-53 og Cuba-krisen i 1962, er kanskje de mest alvorlige.
En slik konflikt satte Bodø på kartet som et av den Kalde Krigens store «Hot-Spots»: U-2-Affæren i 1960. Spionflyet U-2 tok av fra Peshawar i Pakistan 1. mai 1960 og skulle overfly Sovjetunionen helt til Bodø. På veien skulle han fotografere sovjetiske militærbaser, atomrakettbaser, rustningsfabrikker, m.m. Men allerede ved Sverdlovsk i Sibir ble flyet skutt ned og pilot Francis Gary Powers tatt til fange, med massevis av fotografier intakt. Powers ble stilt for retten i en storstilt propaganda-rettsak i Moskva og dømt til 10 års fengsel for spionasje. Men allerede året etter ble han byttet mot en sovjetisk spion som satt i amerikansk fangenskap.
5 dager etter nedskytningen ble den norske ambassadøren i Moskva kalt inn på teppet til den sovjetiske viseutenriksministeren. Han ble konfrontert med U-2-pilotens innrømmelse av at flyet skulle lande i Bodø og at Norge dermed hadde stilt sine flyplasser til disposisjon for spionasje mot Sovjetunionen. Sovjetunionens leder Nikita Krustsjov truet med å bombe norske flyplasser med atomvåpen, og forsøkte å presse oss til å bryte med NATO og USA.
Dette var heller ikke første gang norsk territorium ble brukt til spionasje mot Sovjetunionen. Etterretning var og er en av de viktigste oppgavene til det norske Forsvaret. Som det eneste Nato-landet med grenset til Sovjetunionen/Russland og midt i luftlinjen for missiler og bombefly mellom Sovjetunionen og det Nord-Amerika, er vi spesielt godt plassert. Men å være plattform for overflygninger var et skritt lenger.
To år før U-2-Affæren hadde U-2-spionfly vært stasjonert i Bodø. U-2-prosjektet ble styrt av etterretningsorganisasjonen CIA, som hadde kontaktet Forsvarets Etterretningstjeneste med forespørsel om å få bruke Bodø som base. Den norske regjeringen godtok dette, på betingelse av at amerikanske fly holdt seg i internasjonalt luftrom i Barentshavet, og ikke krysset inn i sovjetisk luftrom. Ett av toktene brøt denne betingelsen, da det etter en flight i Barentshavet brått snudde sørover og fløy langs den finsk-sovjetiske grensen og over Baltikum på vei tilbake til U-2-flyenes hovedbase i Vest-Tyskland. Norge protesterte, og den amerikanske ambassadøren ga oss en unnskyldning og lovet aldri å gjøre noe slikt igjen. Det viste seg også at Sovjetunionen hadde fulgt hele flighten på radar, og til og med gjort et mislykket forsøk på å skyte flyet ned.
U-2-operasjonene i 1958 bidro til å gjøre 1960-nedskytingen mer dramatisk. Det er den dag i dag flere løse tråder i U-2-Affæren, mye av U-2-operasjonene er fremdeles gradert eller arkiver ødelagt. Men den bidro til å gjøre den kalde krigen enda litt mer spent, og gjøre nordmenn generelt og bodøværingene spesielt, litt mer oppmerksom på vår egen sentrale rolle i den globale konflikten.
Ved å klikke på lenken finner du podkaster om saken.
Kilde:
- Karl L. Kleve, konservator Norsk Luftfartsmuseum
